Skrekkbibliotekaren

Tidligere i uka fikk vi endelig inn nyeste boka i Mia Myhr-serien på bibliotek, Mia Myhr og det råtne vannet av Sara Hjardar, og when I tell you at denne boka ble slukt, så mener jeg at den ble SLUKT! Jeg ELSKET første boka i serien, og selv om jeg godt likte andre boka i serien, ble jeg skuffet over retninga historien tok. Forventingene var skrekk, og det jeg fikk var dark fantasy. Med denne boka gikk jeg inn med en helt annen forventing, og ble positivt overrasket!

I boka forsetter Mia og Ekko reisen dypere inn i Ravnareir. De må komme seg over det råtne vannet, et livsfarlig vann hvor ett feiltrinn kan bety døden… Og som at ikke det var nok å tenke på, blir Mia også forfulgt av en skummel skikkelse og stemme, som gir henne urolige tanker. Samtidig får vi høre om Hanna, som også blir lokket på av en ukjent stemme, fra fangehullet sitt hos den onde Rotheksa!

Mia Myhr og det råtne vannet tar serien videre inn i fantasy-sporet, men med mer grøss og gru enn Mia Myhr og kaoskrystallen. Mens Mia Myhr og barna som forsvant var et prakt eksempel på en skrekktegneserie, og Mia Myhr og kaoskrystallen var et prakt eksempel på en dark fantasytegneserie, er Mia Myhr og det råtne vannet prakt eksempelet på hvordan man kan blande sjangerne! Boka er på alle måter en fantasyfortelling, men illustrasjonene, og også deler av handlingen, lener seg hakket for langt mot skrekksjangeren til at jeg vil kalle den dark fantasy, for her er det basically 50/50 skrekk og fantasy… Fantasy skrekk!

Relasjonen til Mia og Ekko både varmer og knuser hjertet mitt. Kjemien mellom de to er utrolig god, og jeg klarer ikke å la være og smile når de tøyser rundt med hverandre. Karakterutviklingen jeg ønsket å se hos Mia blir tydeligere i denne boka, og jeg gleder meg til å se hvordan det utvikler seg videre. Boka har også mye mer humor enn de første to bøkene, noe jeg digger. Jeg lo flere ganger under lesinga… høyt. I tillegg blir vi bedre kjent med Hanna, og mer av historien har fokus rundt henne. Rotheksa fortsetter å være en god skurk som gjør det lett å heie på heltene våre, og slutten… Good job Hjardar, jeg er utrolig spent på hvor du tar dette videre! Although jeg er ganske sikker på at jeg forstår greia med kaoskrystallen, så spent på å se hvor riktig eller feil jeg tar der.

Med Mia Myhr og det råtne vannet tar også Hjardar body horror-en til et helt nytt nivå, noe som dette har jeg aldri sett maken til for aldersgruppa i Norge! Personlig syns jeg body horror er ufattelig mye mer effektivt enn blod og gørr, og det er utrolig ekkelt og interessant å se måten Hjardar manipulerer kroppene til karakteren på. Illustrasjonene generelt holder det skyhøye nivået til de to første bøkene, med enda mer creepy, ekle illustrasjoner. Her er det smelta ansikter, skumle skapninger, og, ikke minst, er illustrasjonene av det råtne vannet ekstremt unsettling!

Denne likte jeg bedre enn Mia Myhr og kaoskrystallen, men her er det viktig å nevne at forventninger selvfølgelig også mye å si når det kommer til en opplevelse av en bok. Når jeg gikk inn for å lese bok nummer to i serien forventet jeg skrekk! Det jeg fikk var dark fantasy, noe som var en downer. Dette var ikke fordi boka var dårlig, men fordi den gikk i en retning for langt unna skrekksjangeren for min smak. Når jeg gikk inn for å lese Mia Myhr og det råtne vannet forventet jeg dark fantasy, og ble positivt overrasket av at boken gikk mye mer i en skrekk retning enn den forrige. Mia blir forfulgt av en skrekkelig skikkelse, det råtne vannet gjør at jeg aldri vil bade igjen, og det visuelle tar skrekken fra bok nummer to til et helt annet nivå.

Hjardar skriver i etterordet at siste del nærmer seg (betyr dette at neste bok er siste? At det er to bøker til i serien? Something else?? I need answers!) og det tror jeg gjør serien godt. Hjardar har bygd et utrolig godt univers, og, hadde det ikke vært for det detaljerte visuelle, kunne dette godt blitt utforsket mer. Men ettersom at illustrasjonene er så detaljerte som de er, tillater det at vi får utforsket universet uten at det tar opp for mye tid fra fortellingen. Enkelte tegneserieskapere tar det rett og slett bare lenger tid å lese. Hjardar bringer ut samme nysgjerrigheten hos meg som det tegneserieskapere som Junji Ito gjør. Du kan alltid lese teksten, se på det mest sentrale på sidene og bla videre, men herregud så mye du vil gå glipp av da! Hjardar gir oss muligheten til å selv utforske universet hun har skapt, uten at hun peker og sier: «se på det». Dette er grunnen til at jeg digger tegneserier!

Ofte, når jeg leser tegneserier, kan jeg synes at tempoet er litt off. Det gjelder ikke bøkene om Mia Myhr, for disse har utrolig god flyt og godt tempo. Samtidig tror jeg det blir bra at siste del nærmer seg, for som jeg har nevnt tidligere, er dette i bunn og grunn en ganske simpel og typisk fantasyfortelling, som jeg ikke tror vil ha godt av å bli for dratt ut.

Slutten er nær, og jeg gleder meg til å se hvordan det går for Mia og gjengen! Utafra hva jeg har klart å lete meg frem til, er ikke Mia Myhr-serien oversatt til noen andre språk (ser at den første har blitt oversatt til dansk, men det er alt jeg finner), og det er det virkelig noen som må ta tak i altså… The world needs to know Mia Myhr! Anyways, takk Hjardar for enda en god leseopplevelse, Mia Myhr og det råtne vannet får av meg (trommevirvel…) TERNINGKAST 6!

• Forfatter: Sara Hjardar

• Illustratør: Sara Hjardar

• Tittel: Mia Myhr og det råtne vannet

• Utgitt: 2024

• Forlag: Egmont Kids

• Lengde: 175

• Aldersgruppe: 9-12 år

• Emne: Tegneserie, fantasy, venner, søsken, familie, magi, norsk skrekk