Bøkene Ovum og Satmara har jeg fått tilsendt som leseeksemplar fra forlag/forfatter. Dette påvirker på ingen måte mitt syn på bøkene.

Graviditet og morsrollen i skrekksjangeren er ikke noe nytt. Ta for eksempel Rosemary’s Baby av Ira Levin fra 1967, en av de viktigste historiene i den moderne skrekkbevegelsen. Også Mary Shelleys Frankenstein kan sees på som en respons av å miste et barn, frykten av å skape et liv som ikke er fruktbart. Da unge Shelley skrev Frankenstein hadde hun nemlig vært gravid allerede to ganger, hennes første barn døde to uker etter fødselen, mens hennes andre barn døde etter to år. Som hun selv sa: «How frightful it must be to give life to a creature». Ikke minst nyere filmer son Alien Romulus og Hereditary som er graviditet/mamma-skrekk på sitt mest ubehagelige. Skrekk om mødre, graviditet og fødsler har alltid, og vil alltid, eksistere.
I de to seneste bøkene i serien Den nya skräcken fra det svenske skrekkforlaget Swedish Zombie møter vi også på graviditet i de mest groteske formene. Sånn seriøst, disse er ikke for svake sjeler… Med både kroppslig skrekk, psykologisk skrekk og noen grusomt groteske scener, med spising av morkake, råe egg og unaturlige graviditeter.

I Ovum av Linnea Wikman møter vi på Cecilia, som, etter en traumatisk hendelse, ikke lenger klarer å spise annet enn råe egg. Når hun våkner en dag skal derimot hele livet hennes forandre seg. For det viser seg at hun ruger frem egne egg i halsen sin, en helt annen type egg enn det hun er vant til å spise…
Satmara av Jenny Classon er en folketroisk skrekkfortelling om jordmoren Asta, som utsettes for ekstkrem stress i sin arbeidshverdag. Hun får aldri tid til å ta pause, for aldri tid til å spise, og når hun først får spist, metter ikke den vanlige maten sulten hennes… hun trenger mer. En dag møter hun den likesinnede Råndan i en ganske spesiell setting, og hverdagen begynner å forandre seg. Men er det på godt eller vondt?
På en måte følger bøkene en haug med troper fra skrekksjangeren, spesielt med tanke på troper fra graviditets-skrekken, med for eksempel mødre som begynner å miste kontakten med virkeligheten. Cravings på unaturlig mat, eller «ikke-mat», er også vanlig å se i skrekkhistorier om graviditet. Og det er jo ikke så rart, forskning viser at det er relativt normalt for kommende mødre å få cravings på det man kan kalle «ikke-mat». Og, selv om både morkaker og råe egg på en måte kanskje kan regnes som mat, og at flere også spiser det, kan man ikke se bort ifra at det ikke helt er normalen. I både Ovum og Satmara blir dette også brukt som sjokkeffekter, på en veldig vellykket måte.

For ikke så lenge siden intervjuet jeg den amerikanske tegneserieskaperen Beth Hetland om hennes body horror tegneserie, Tender. En av tingene Hetland var opptatt av når hun skulle lage en body horror historie med en kvinnelig karakter, var at det skumle ikke skulle være en av de tingene den kvinnelige kroppen går gjennom, eller gjør, av seg selv. For eksempel har mensen blitt mye brukt som noe skrekkelig i skrekksjangerens historie (kremt, Carrie). Samme med overgangsalderen, fødselsdepresjon eller, ja… fødsler. Dette er mye brukte temaer i skrekksjangeren, ofte fra mannlige skapere. For hva er ikke mer skremmende for en mann enn det, for dem, uforståelige med en kvinne?
Samtidig kommer vi oss ikke unna at graviditet og fødsler kan være ganske så grotesk. Som mann må jeg være ærlig å si at fødsler har alltid, og kommer nok alltid, til å freake meg ut. Men det å kun bruke fødsel som skrekkvirkemiddel, eller til å sjokkere, er kjedelig, gammeldags og oppbrukt. Derfor er det veldig deilig å lese skrekk om graviditet, der selve fødselen ikke er det som skal være mest skremmende, eller brukes som sjokkeffekt. I tillegg har det aldri, noensinne, vært drevet med noe særlig forskning på kvinnehelse, som gjør at mye av det skrekkelige som kan skje med en kvinnekroppen faktisk kan være skummelt, ettersom at verken pasienten eller helsehjelpen i alle tilfeller kan si hva som skjer med kroppen.
I både Ovum og Satmara ser vi akkurat dette. Skrekken ved alt rundt graviditeten, uten at alt fokuset ligger på selve graviditeten og fødselen. Det er en del av det, ja, men virkelig ikke det mest skremmende med disse bøkene. Det mest skremmende er hvordan karakterene blir håndtert av de rundt seg, og, ikke minst, hvordan karakterene selv håndterer de rundt seg selv. Vi møter på to kommende mødre som opplever helt unaturlige graviditeter og som har gått gjennom helt ulike traumer. Er dette resultatet av en overnaturlig graviditet, eller er det karakterene som mister besetningen?
Jeg har mange ganger vist min begeistring for Swedish Zombie, med god grunn. Bøkene i serien Den nya skräcken er skrevet av dyktige, kreative og gærne forfattere. Alt jeg har lest fra denne serien så langt er bonkers, med både med det litterære innholdet og den grusomme body horror-en. Både Ovum og Satmara har godt språk, grufullt innehold, kreativ og nytenkende skrekk og er generelt utrolig godt utførte. Ja takk til mer feministisk body horror!
Legg igjen en kommentar