Skrekkbibliotekaren

Denne boken har jeg fått tilsendt som leseeksemplar fra forlag/forfatter. Dette påvirker på ingen måte min anmeldelse av boka.

Hvilke grøssere skal man lese til påske, det er spørsmålet man må stille seg hvert eneste år… Og jeg har en liste jeg, med skrekkelige påskebøker jeg gjerne kunne tenkt meg å lese, men når jeg var så heldig å bli tilsendt det svenske forlaget Kraxa Förlags nyeste skrekkutgivelse, Dødsstugan av Nina Källmodin, en skrekkroman som tar plass i en isolert skogshytte, under påskehelgen, var det ingen tvil om at denne måtte snike seg frem til førsteplass i påskelesekøen!

I Dödsstugan følger vi Ceaser og Måns som blir med til barndomsvennen Leos nyarvede hytte, en kald og isolert hytte Leo har arvet etter sin mystiske onkel. De gleder seg til en koselig påskehelg sammen, med ikke noe annet enn naturen å forholde seg til, men når de plutselig blir rammet av en voldsom snøstorm tar turen en mørk vending… Er det sant at noen lusker ute blant trærene og buskene, slik Ceaser påstår, eller er det forstanden til guttegjengen som blir satt på prøve?

– Vänd hem igen? Vad är det för välkomnande, sa Ceasar och tittade klentroget på en lapp som satt fastspikad ovanför klädkrokarna.
Leo fnös ut ett litet skratt. Han slet ner lappen och knölade ihop den i fickan.
– Han var lite speciell, Bengt.¹

Dette er den perfekte påskegrøsseren, på flere måter. Først og fremst tar handlingen plass under påskehelgen, og handlingen tar plass på en isolert hytte langt vekk fra sivilisasjonen, det blir jo ikke mer påskegrøss enn det! Samtidig er denne litt annerledes enn den “typiske” påskegrøssen (eller påskekrim, kan man vel si). For dette er jo en fullpakka skrekkroman! Det er veldig deilig å kunne lese skrekkbøker, også i påsken, som er så full av krim ellers, så jeg takker Kraxa Förlag og Källmodin for denne utgivelsen. Jeg har tidligere snakket om min begeistring for isolert vinterskrekk, og denne har et veldig typisk “isolert vinterskrekk”-dilemma, som aldri slår feil: er det virkelig noe skremmende, og kanskje overnaturlige, skrekk som tar plass, eller er det bare karakterene som begynner å bli gale?

Handlingen er veldig karakterdrevet, og det meste av skrekken skjer i det skjulte. Det blir brukt god tid på å gjøre oss kjent med karakterene, noe jeg følte Källmodin fikk til. Vi får en god forståelse for hvem de er som vennegjeng, til tross for at boken er ganske kort. Derimot er det også veldig hyppige perspektivendringer, og jeg blanda veldig fort i hvilke karakterer som var hvilke.

Han hade inte berättat för någon vart han åkt. Tora hade ingen aning om att Bengts stuga fanns, eller ens att Leo haft en farbror. Det var hela grejen. De tre och vildmarken. Tillbaka till ursprunget, liksom. När Ceasar tänkte så kändes luften extra klar och frisk i lungorna.²

Jeg liker derimot godt måten boken er skrevet på, boken starter rolig med en treg start, og det tar tid før det skjer noe virkelig interessant. Jeg er stor fan av sakte skrekk, så dette likte jeg veldig godt. I tillegg kommer Källmodin med en utrolig godt utført avslutning, som er både intens, skremmende og ubehagelig. Desverre ble handlingen til tider litt dratt ut, som førte til at jeg allerede hadde mistet litt av interessen når avslutningen kom.

Dödsstugan er en skrekkroman perfekt å lese i påsken, men som godt også kan leses til andre tider på året (påske har ikke så mye å si i selve handlingen til boka), kanskje helst på en kald, mørk og stormfull vinterkveld. Dette er også den første utgivelsen jeg har lest fra Kraxa Förlag, et forlag jeg lenge har hatt i kikkerten, og jeg gleder meg veldig til å lese mer skrekk fra dem! Dödsstugan var en god og skremmende skrekkroman, men med noen flaws, og får av meg TERNINGKAST 4!

• Forfatter: Nina Källmodin

• Tittel: Dödsstugan

• Utgitt: 2025

• Forlag: Kraxa Förlag

• Lengde: 139 sider

• Aldersgruppe: Voksne

• Emne: Svensk skrekk, påske, isolert, hytte, vinter