Skrekkbibliotekaren

I helgen hadde Skrekkbokklubben (min digitale bokklubb med fokus på skrekklitteratur) sitt første bokmøte, og boken vi leste og diskuterte var Mørketid (Dark Matter på engelsk) av Michelle Paver, en spøkelseshistorie satt til det skrekkelige nord! Først og fremst må jeg bare takke for et fantastisk første bokmøte, jeg gleder meg til å lese og diskutere mer skrekk fremover! Og har du lyst til å være med på neste bokmøte, er det bare å bli med i Discord-serveren her!

I boka følger vi den fattige engelskmannen Jack som får et tilbud om å bli med på en ekspedisjon til Arktis, en drøm han nesten helt hadde gitt opp. Og selv om gjengen han skal reise med er snobbete og irriterende, bestemmer han seg for å takke ja, og blir med til grufulle Gruhuken. Men det tar ikke lang tid før gjengen blir rammet av en rekke uhell, og samtidig som at dagene blir kortere, og mørketiden trenger innpå, finner Jack seg alene på Gruhuken… men er han virkelig så alene som han tror?

Jeg tror aldri vi kommer til å få vite sannheten om det som skjedde ved Gruhuken. Men jeg vet nok til å være overbevist om at noe forferdelig fant sted der. Og hva det enn var, dr. Murchison, var det virkelig.¹

Boken er skrevet i dagbokformat, noe som forsterker den klassiske, gotiske skrekkfølelsen. Paver får virkelig til den klassiske skrekkstilen, boken minte meg om følelsen jeg fikk da jeg leste Frankenstein av Mary Shelley. Dette er en autentisk gotisk grøsser, som like gjerne kunne vært skrevet for 100 år siden som i dag. Og denne gode, gotiske stemningen er noe som går igjen gjennom hele boka.

Paver skildrer på en utrolig god måte, og den fiktive Gruhuken virker autentisk og realistisk. Det føles som at man selv er isolert i en liten, ustødig hytte, langt vekk fra alt som er av menneskeliv. Boken er generelt utrolig godt skrevet, og karakterene er gode. Jack vokste virkelig på meg gjennom fortellingen, vi blir godt kjent med han (noe som kanskje ikke er så overraskende, ettersom at vi tross alt leser dagboken hans) og han har en god og interessant karakterutvikling.

Jeg hadde ikke regnet med dette, men jeg føler meg hjemme her. Jeg elsker Gruhuken. Jeg elsker det skarpe lyset og ødsligheten. Ja, til og med ondskapen. Fordi den er virkelig. Den er en del av livet.
Jeg er lykkelig.²

Paver bruker lang tid på å bygge opp historien, og det tar en stund før det skjer noe eksplisitt skremmende, og selv da det skjedde noe skummelt, var det ingenting som skremte meg. Dette er en veldig “rolig” skrekkbok, og det var ingen spesifikke hendelser som var veldig skremmende, men boka har en overordnet skremmende stemning. Her er det ikke spøkelsene som var det mest skremmende for meg, det var isolasjonen, ensomheten og uvitenheten om hva som befinner seg ute i mørket på andre siden av hytteveggene som, som sagt, skildres på en fantastisk måte.

Det som starter som en skrekkelig spøkelseshistorie fra det isolerte nord, ender som en trist og rørende kjærlighetshistorie. Jeg så ikke for meg at boken ville ta den retningen den tok mot slutten, men jeg likte det veldig godt. En utrolig sterk, trist og passende avslutning på denne gotiske skrekkromanen.

Dette var en veldig god førstelesnad til Skrekkbokklubben, og en fantastisk spøkelsesfortelling, dog litt «tam». Paver har også skrevet flere gotiske grøssere som jeg absolutt kommer til å lese! Mørketid får av meg (trommevirvel…) TERNINGKAST 5!

• Forfatter: Michelle Paver

• Tittel: Mørketid

• Originaltittel: Dark Matter

• Utgitt: 2013

• Forlag: Cappelen Damm

• Lengde: 205 sider

• Aldersgruppe: Voksne

• Emne: Arktis, Svalbard, spøkelser, isolasjon