Skrekkbibliotekaren

Denne boken har jeg fått tilsendt som leseeksemplar fra forlag/forfatter. Dette påvirker på ingen måte min anmeldelse av boka.

“Har dere hørt om Tusenfrykt?” spør den mystiske og fremmede gutten Aria og Isak en grå og kjedelig septemberdag. Gutten forklarer at Tusenfrykt er et spøkelseshus de aldri har sett maken til før! Og da må man jo bare dra for å teste det ut selv, ikke sant? Og det er sant at Tusenfrykt er ulikt noe som helst spøkelseshus de har møtt på tidligere. Men ikke bare er det skumlere rom enn de er vant til, de virker også mye mer virkelige og oppriktig farlige. Og hvem er egentlig den mystiske Mister Morgul, og hvorfor er smilet hans så ubehagelig og skremmende? Det skal Aria og Isak snart få finne ut av, enten om de vil eller ikke…

«VI SKAL FÅ DERE TIL Å SMILE», sier hun. «DERE KOMMER TIL Å SMILE FOR EVIG OG EVIG OG EVIG OG ALLTID!»¹

Denne gikk over all forventning. Det jeg først trodde skulle være en enkel og underholdende Goosebumps-esque skrekkroman, viste seg å ha mye mer dybde enn som så. Den er fremdeles lettlest og ekstremt underholdende, men jeg ble stadig overrasket av både handlingen og karakterene. Konseptet til boka er såpass “cheesy” at jeg trodde denne kom til å være en rask, underholdende lesnad, så jeg må si meg overrasket over hvor investert jeg ble i både karakterer og handling.

For karakterene er utrolig godt skrevet, både heltene og skurken. Jeg ble fort glad i Aria og Isak, og likte dynamikken dem imellom veldig godt. I tillegg er Mister Morgul en ekstremt god skurk, som både skremmer en, samtidig som at han har en god backstory som forklarer hendelsene som tar plass. Karakterene gjør at handlingen til og med kan bli litt trist og rørende, innimellom alt det jævlige som skjer.

“Tusenfrykt bør ha noe mer skremmende å by på enn dette …” sier Isak etter det første rommet i spøkelseshuset. Og skumlere skal det bli! For etter det første rommet, kommer de til et ekstremt skremmende og realistisk rom. Men det er fortsatt ikke dette som er det verste, worse is yet to come. Historien går fra å være en cheesy, morsom skrekkroman, til en ubehalelig, Coraline-lignende historie, og jeg elsker det! 

Mørkegrå skyer henger på himmelen over oss. Hele dagen har det sett ut som om det er rett før det skal begynne å regne, men bakken er fortsatt tørr. Hvis denne himmelen var et ansikt, ville den vært et småbarn med tårer i øynene og dirrende underleppe.²

I tillegg til at handlingen i seg selv er svært underholdende skriver Brown utrolig godt. Boka er stappfull av morsomme og gode sitater, observasjoner og kommentarer. Jeg digger rett og slett måten Brown skriver på!

Derimot er jeg ikke kjempefan av bøker som er skrevet i, det man kanskje kan kalle “tekstmeldingstil”. For å forsterke spørsmål blir det for eksempel brukt dobbel spørsmålstegn (??) istedenfor den klassiske “?!”, og det blir brukt store bokstaver for å legge ekstra trykk på ord, istedenfor å sette ordene i kursiv. Dette er veldig småpirk og går selvfølgelig på personlig preferanse. Og det er fullt mulig at denne måten å skrive på hjelper med å engasjere unge lesere (som er det viktigste). Men for meg fungerte ikke dette like godt som den “klassiske” skrivestilen.

I vanlige spøkelseshus skvetter og skriker jeg som bare det når falske skjeletter og skuespillere i kostymer hopper fram fra mørke hjørner. Men dette er annerledes. Dette stedet fyller meg med en slags krypende uro, en uhygge som liksom stikker dypere.³

Da jeg så omslaget til denne for første gang, var det som at jeg ble sendt tilbake i tid til skolebiblioteket på barneskolen. Det var sjeldent noe av interesse for meg der, og jeg endte ofte opp med en bok jeg ikke ville lese. Frem til jeg fant Kaldt blod-serien til Jørn Jensen. Og det tok bare ett blikk på omslaget til bøkene for at jeg skulle bli hooked! Omslaget til Tusenfrykt, som er illustrert av den utrolig dyktige Ida Skjelbakken (som også illustrerer Trollheim-serien til Arne Lindmo), minner meg skikkelig om omslagene jeg forelsket meg i på barneskolen, samtidig som at det ikke ser “gammeldags” ut. I tillegg minte beskrivelsen av boken meg veldig om de absurde, men underholdende skrekkbøkene jeg vokste opp med. Og det elsker jeg. Jeg lo høyt da jeg leste beskrivelsen av boka for første gang (på en veldig god måte)!

Vi fikk nylig denne inn på biblioteket (akkurat i tide til Halloween-utstillingen), og den forsvant på et blunk! Så ingen tvil om at omslaget og/eller beskrivelsen av boken er effektiv. Dette kan fort bli en av de bøkene som “formidler seg selv”, men jeg gleder meg uansett veldig til å formilde denne til målgruppa! Anyways, jeg storkoste meg Tusenfrykt, den var skremmende og underholdende, og får av meg (trommevirvel…) TERNINGKAST 5! 

• Forfatter: Aleksander Kirkwood Brown

• Tittel: Tusenfrykt

• Utgitt: 2024

• Forlag: Omnipax

• Lengde: 122

• Aldersgruppe: 9-12

• Emne: Norsk skrekk, Escape Room, spøkelseshus, dukker, zombie