Skrekkbibliotekaren

Anne Elvedal er aktuell med sin første spenningsroman for voksne, Du kan kalle meg Jan, men tidligere i år ga hun også ut sin første bok for mellomtrinnet, Spøkelsesstasjonen. Denne har jeg lest nå, og hadde en god leseopplevelse. Boken er illustrert av Hedda Kverndalen, som er utrolig talentfull, I mean, se på det coveret! Jeg leste første boka til Elvedal, Dødens spill, da den kom ut i 2020 (som minner meg på at jeg må få meg seg til å lese den på nytt + resten av serien hehe…) som jeg husker som helt ok. Anyways, her er mine tanker om Spøkelsesstasjonen!

Billie skal flytte fra Oslo til en gammel, nedlagt togstasjon i den lille bygda Helgrenda sammen med familien sin. Men ikke lenge etter at de har flyttet inn i stasjonen, er det som at huset våkner til liv. Saker rører på seg av seg selv, Billie hører dunkelyder på natten, og lillebroren begynner å oppføre seg rart… Moren til Billie sier bare at huset er gammelt og har mye sjel, men hva betyr egentlig det? Det setter Billie ut for å finne ut av, sammen med sin nye klassekamerat Rasmus.

Jeg søkte på nettet på gamle hus med sjel. Jeg prøvde å finne ut hva det betydde, men det eneste som stod, var at man var heldig om man bodde i et gammelt hus med mye sjel. Det var mye mer levende enn andre hus.¹

Spøkelsesstasjonen følger det så må være det mest brukte og klassiske setupet til en skrekkbok for barn noensinne: Barn flytter mot sin vilje til nytt sted (gjerne til et mye mindre sted) til et hus som er gammelt og creepy. Barn er redd for å ikke få venner. Barn får venn, men noe er mystisk med vennen. Barn begynner å se mystiske spøkelsesting i huset, men ingen andre ser/tror på barn. Barn har rett og redder dagen. Dette er en historie vi har sett utallige mange ganger før. Og i Spøkelsesstasjonen syns jeg det tar litt for lang tid før det skjer noe spennende og unikt. Det var et punkt midt i der hvor jeg rett og slett begynte å kjede meg litt. Det hjelper ikke at boka var ganske forutsigbar, og jeg skjønte tidlig den store “twisten” (også en veldig brukt “twist” i skrekkbøker, spesielt for barn). Så jeg må være helt ærlig å si at det var lett å legge fra seg boka i favør av andre bøker (for eksempel Mia Myhr-bøkene som jeg nylig har anmeldt).

Men jeg er utrolig glad for at jeg pusha meg gjennom. For mot slutten tar boka en mer unik og kreativ vending. Jeg elsker at stasjonen ikke “bare” er et gammelt, skummelt bygg, men at det også har en annen overnaturlig forklaring og funksjon. Og det er ingen tvil om at Elvedal kan skrive grøss, for boka er full av guffene moments. Nattescenene er utrolig godt skrevet, og karakterene er gode og troverdige. Billie og Rasmus er en veldig god duo, og Salt og Pepper er bare så søte! Elvedal går også bort fra å kun skrive om «vanlige» spøkelser, og bringer også inn et annet type spøkelse, som var veldig ekle og skremmende!

“Tror du på julenissen?” sa han.
Jeg ristet på hodet.
“Tannfeen?”
Jeg ristet på hodet igjen.
“Påskeharen?”
“Nei.”
“Ikke jeg heller,” sa han.
Det blå øyet så mer klart og våkent ut enn det brune, som virket mer mystisk og hemmelighetsfullt.
“Men tror du …” Jeg dro på det. “Tror du at noen faktisk kan se noe som ikke alle ser?”⁴

Jeg elsker illustrasjonene, og håper Hedda Kverndalen får illustrert enda flere skrekkbøker, for disse er bare helt amazing! De er mørke og dystre, jeg digger at de er i svarthvitt, ettersom at det skaper en enda mørkere feeling. Ofte kan jeg synes at svarthvitt skyggelegging gjør illustrasjoner skumlere enn det farger gjør! Derimot syns jeg teksten og illustrasjonene ikke henger så godt sammen. Teksten og illustrasjonene er veldig fine for seg selv, men teksten er litt for beskrivende til at jeg ser behovet for illustrasjoner i tillegg. Don’t get me wrong, jeg er glad for at boken er illustrert, jeg elsker artstylen til Kverndalen, og er spent på å se mer fra henne i fremtiden (har sett inne på Instagramen hennes, og hennes innlegg om en hypotetisk tegneserie, and she need to make that a reality, det ser så bra ut!). Men jeg kunne ønske at det ble lagt litt mer vekt på illustrasjonene.

Jeg klarer ikke helt å forstå om dette er første boka i en serie eller ikke, men jeg håper virkelig på det! Har veldig lyst til å lese mer om Billie og Rasmus, og med tanke på hvordan boken endte, tror jeg en oppfølger kan bli svært interessant. Denne får nok mange i målgruppa glede av, men for meg ble det litt for forutsigbar og basic. Men den var godt skrevet og hadde en god forklaring og avslutning! Spøkelsesstasjonen får av meg (trommevirvel…) EN STERK (!) TERNINGKAST 4!

• Forfatter: Anne Elvedal

• Illustratør: Hedda Kverndalen

• Tittel: Spøkelsesstasjonen

• Utgitt: 2024

• Forlag: Cappelen Damm

• Lengde: 256

• Aldersgruppe: 9-12 år

• Emne: Spøkelser, venner, utenforskap, høst, hjemsøkt hus, dyr