Skrekkbibliotekaren

For et par måneder siden var jeg å så Mariana Enríquez og John Ajvide Lindqvist i samtale med Signe Prøis på den norske litteraturfestivalen i Lillehammer. Under samtalen dukket det opp et spørsmål i hodet mitt, gang på gang: hvorfor har jeg aldri lest noe av Mariana Enríquez?! Hun har vært en forfatter jeg har hatt lyst til å lese, sure, men har blitt en av de forfatterne jeg egentlig aldri har plukket opp og lest. Det har helt tydelig vært et big mistake.

Når jeg stod i køen for å få bøker signert av forfatterne snakket jeg med en annen som også hadde hørt på samtalen. Jeg hadde en bunke med John Ajvide Lindqvist bøker jeg håpet på å få signert, hun hadde en bunke med Mariana Enríquez bøker. Jeg hadde aldri lest noe av Enríquez, hun hadde aldri lest noe av Lindqvist. Vi gikk fra hverandre med oppfordringen av å lese hverandres favorittforfattere. Vel, nå har jeg lest min første novellesamling fra Enríquez, Farene ved å røyke på senga, og wow… Dette er noen av de beste skrekknovellene jeg noensinne har lest!

Hun var sint. Utmattet var hun også, men hun aktet ikke å legge seg ned i mørket igjen og forsøke å få skjelvingen og hjertebanken under kontroll, eller slepe seg til sofaen i pysjen for å tenke over resten av livet, framtiden på en psykiatrisk klinikk eller med private sykepleiere, for selvmord kunne hun ikke ty til, hun som var så redd for å dø!¹

Enríquez tar oss med til Buenos Aires, og graver i det mørkeste og mest grusomme, her er det snakk om kannibalisme, groteske fetisjer, døde barn og utforsking av dype psykologiske problemer. Skrekken spiller minst like mye på det det realistiske og groteske, som det overnaturlige og uforklarlige, for hva er det egentlig som er mest skremmende, at en jentegjeng snakker med de døde gjennom et åndebrett, eller at nesten alle av dem vet om noen som har blitt bortført? At forsvunne og døde barn plutselig dukker opp igjen, eller at så mange barn blir bortført, drept og er på gata til å begynne med? 

Noen av novellene er kun grunnet i det realistiske (skal ikke kalle det for det “naturlige”, fordi come on, this ain’t natural…) og tar ikke inn det overnaturlige i det hele tatt. Når det overnaturlige blir tatt i bruk, blir det gjort på en så god måte at det føles like realistisk som det realistiske. Også språket hjelper til med å forsterke dette. Det overnaturlige blir skrevet på samme måte som det realistiske, det blir ikke satt noe mer fokus ved, og er uansett ikke like jævlig som det realistiske. Enríquez skriver om det groteske som at det er helt vanlig og naturlig, noe som skaper en sjokkreaksjon. Det er aldri noen ordentlig oppbygning til å skremme deg, plutselig er det bare der, og man sitter igjen med en følelse av «hva faen var det som skjedde nå?» etter å ha lest novellene. Dette digger jeg!

I Japan tror man at etter at man dør, så kommer sjelen til et sted som liksom har et begrenset antall plasser. Og når den grensen er nådd, når det ikke er plass til flere sjeler, så vil de begynne å vende tilbake til denne verden. Den tilbakekomsten er verdens ende, egentlig.²

Favorittene fra samlinga er: Brønnen (ekstremt interessant novelle med fokus på angst og redsel. Hva gjør man når man er redd for både livet og døden?), Hvor er du, hjertet mitt? (grotesk og erotisk, I love it!) og Kjøtt (Satt med åpen munn etter å ha lest Hvor er du, hjertet mitt?, også er det DENNE som kommer etter?? Visste ikke at haka mi kunne dras så langt ned…)

På den tiden var jeg veldig forvirret, og jeg kom til en konklusjon som jeg med god samvittighet slo meg til ro med: Jeg likte ikke mennesker som var syke på ordentlig, så jeg var ikke helt pervers.³

Så var det det med terningkast da… Det er utrolig vanskelig å rate en bok som dette. På den ene siden, består denne samlingen av noen av de beste skrekknovellene jeg noensinne har lest, men så var det jo også flere av novellene som bare var helt OK. En av grunnene til at jeg utsetter å plukke opp skrekknovellesamlinger er fordi det er et så vanskelig medium å skrive! Ofte føler jeg at jeg må pløye meg gjennom så mye ræl før jeg kommer til noe som er bra. Det følte jeg ikke med denne samlinga. Det var selvfølgelig noveller som var bedre enn andre, og av noen av novellene satt jeg igjen med en følelse av at det skulle vært mer. Men jeg syns ingen av novellene var dårlige. Noen av novellene var litt for slappe for at jeg skal kunne gi boka toppscore, men jeg anbefaler denne på lik linje med en terningkast 6 roman!

Så, hvis du som meg har vært ubevisst synder og ikke lest noe av Mariana Enríquez, er det bare å finne frem Farene ved å røyke på senga. Boka er for så vidt også tilgjengelig på engelsk (med et dødskult cover!), så her er det ingen unnskyldning! Jeg er også ekstremt spent på å lese romanen hennes Our Share of Night, som basically er det motsatte av disse korte novellene, nemlig en svær fuckings murstein av en bok. Anyways, Farene ved å røyke på senga får av meg (trommevirvel…) TERNINGKAST 5!

• Forfatter: Mariana Enríquez

• Oversetter: Kristina Solum

• Tittel: Farene ved å røyke på senga

• Tittel på originalspråk: Los peligros de fumar en la cama

• Utgitt: 2024 (2009 på originalspråk)

• Forlag: Gyldendal

• Sidetall: 216

• Aldersgruppe: Voksen

• Emne: Noveller, grotesk, Buenos Aires, wtf