Skrekkbibliotekaren

Jeg har nylig lest to bøker for barn på mellomtrinnet, som begge handler om skogen og monstrene som gjemmer seg i dem, Harpa (2019) av A. Audhild Solberg, og Udyr (2023) av Ingvild Bjerkeland. Selv om bøkene har forskjellige temaer, budskap og leverer skrekken på forskjellige måter, er det vanskelig for meg å ikke sammenligne dem etter å ha lest bøkene så tett oppi hverandre. Så her får dere to anmeldelser til prisen av én, gratulerer!

Harpa av A. Audhild Solberg

I Harpa møter vi tretten år gamle Agnes fra Oslo, som skal tilbringe høstferien sammen med den like gamle fetteren sin Sindre i den lille bygda Elverdal. Agnes gruer seg til
en kjedelig og klein høstferie, med en fetter hun ikke har sett eller snakket med siden de
begge var små. Høstferien blir derimot alt annet enn kjedelig. Når Agnes kommer til Elverdal begynner dyr og mennesker å dukke opp skadet og drept, angrepet av det politiet tror er en gaupe med skabb. Agnes og Sindres bestefar er derimot helt sikker på at det er bygdas lokale legende Harpa som står bak angrepene, og det er nå opp til Agnes og Sindre, sammen med Sindres to gode venner Tyra og Ben å løse mysteriet om hvem, eller hva, er som angriper dyr og mennesker i Elverdals dype skoger.

Kråkene kommer opp skråningen. De flyr ut mellom trærne og setter seg i furuene på den andre sida av veien, skriker og knatrer i ett kjør. Sindre kjenner det krype kaldt nedover ryggen. Er det noe han veit, så er det at kråker er smarte. De er ikke som småfugler, som sitter på fuglebrettet til kattene tar dem. Kråker skjønner når de er i fare.¹

Boka har vunnet både Arks Barnebokpris i 2019, og Bokslukerprisen i 2021, så det er ingen tvil om at boken er populær blant målgruppa. Den har derimot også blitt veldig populær hos meg, boken har god flyt, og Solberg gjør en veldig god jobb med å bygge opp spenningen. Jeg blir investert i livene til karakterene, og sint på de som gjør det vanskeligere for hovedkarakterene å redde dagen. Boken er lettlest og engasjerende, med korte kapitler og effektive cliff-hangers. Jeg skjønner godt at boken er populær, den er blodig og spennende, med karakterer og språk som er lett gjenkjennelig for målgruppa.

“Ifølge sagnet er det langt og smalt med spisse ører med dusk på”, sier Besten. “Ansiktet er dekt av brunflekkete pels, kroppen er naken og rynkete.”²

Et av de aspektene ved boka jeg likte spesielt godt var folketroen. Jeg har en stor fasinasjon for nordisk folketro, og folk horror er definitivt favoritt undersjangeren min innenfor skrekksjangeren (en av grunnene til at jeg er spesielt glad i svenske skrekkbøker, svenskene vet å skrive skrekk, og implementerer ofte folketro inn i fortellingene!). Boken er derimot ikke basert på noen av vesenene i den nordiske folketroen som vi kan kjenne igjen, her kommer faktisk Solberg med sitt eget folketrovesen. Det å skape sin egen folketro kan være veldig hit or miss, men Solberg får det til å virke genuint, og jeg har null problem med å forestille meg at sagnet om Harpa har blitt fortalt i Elverdal i generasjoner.

Denne fungerte veldig godt for meg. Gleder meg stort til Skyggene i skolegården, Solbergs nye skrekkroman for barn, som kommer i begynnelsen av neste år!

Udyr av Ingvild Bjerkeland

I Udyr møter vi tretten år gamle Abdi som, sammen med lillesøster sin Alva, er nødt til å flykte gjennom skogen fra ukjente udyr som har angrepet deler av landet. Etter å ha sett moren deres bli drept av et av udyrene, bestemmer Abdi seg for at han og Alva skal komme seg til Faire Isle i Nordsjøen der faren deres er på jobbreise. Abdi får som ansvar å frakte både seg selv og Alva trygt gjennom skogen der udyrene befinner seg, men det er ikke bare udyrene de trenger å passe seg for…

Jeg tenkte på den siste gangen jeg så mamma.
“Ta Alva og løp,” sa hun, mens blodet bredte seg ut som et teppe under kroppen hennes.
Jeg gjorde som hun sa. Jeg tok med meg Alva, og ingenting annet, og løp.³

Udyr vant Arks barnebokpris året boken kom ut, 2023, og ble superfinalist under årets Bokslukerpris, så denne er også svært populær blant leserne i målgruppen.

Boken har et viktig og relevant tema. Det er lett å se sammenligningen mellom samfunnet Abdi og Alva flykter fra, og krig. Det blir beskrevet et samfunn som kollapser, og vi møter på to unge mennesker som må flykte fra det som kan drepe dem, og komme seg til et trygt land. Det er fint å se hvordan Abdi og Alva hjelper hverandre under flukten, Abdi er ganske mye eldre enn Alva (mener Alva var i barnehagealder), og det er derfor logisk at han passer på Alva. Samtidig hjelper Alva Abdi på måter han kanskje ikke selv helt forstår, hun holder motet hans oppe, hun letter på stemningen når alt virker uoverkommelig, og hun er sterk nok til å overse all kjeftingen.

Boken er veldig trist, jeg blir lei meg på Abdi og Alvas vegne, og blir frustrert på de voksne som viser null hensyn til de mer sårbare enn dem selv. Under leseopplevelsen ble jeg sint, flere steder i boken pressa gråten frem, men samtidig fikk Bjerkland meg til å le flere ganger. Karakterene i boka er utrolig godt skrevet, og Alva er bare så sjarmerende. Vanligvis er jeg ikke noe fan av barnebøker der det skumle blir helt borte ettersom at det blir gjort om til noe komisk, men når det gjelder et så seriøst tema som det denne boken tar opp, syns jeg det er en veldig fin måte å ta leseren vekk fra det som er vondt og grusomt, og skape en liten lettelse.

«Jeg kan spise hva som helst nå. Til og med brokkoli.» Hun tenkte seg om et øyeblikk, før hun la til: «Men ikke sushi!»⁴

Selv om jeg stort sett likte boken veldig godt, klarer jeg ikke å bli helt enig med meg selv når det kommer til lengden på boka. Det er mye som ikke blir beskrevet eller skildret, noe som i seg selv ikke behøver å være et problem. Uvissheten rundt udyrene og hendelsene som tar plass kan være et bevisst skrekkvirkemiddel Bjerkland har tatt i bruk. Forfattere som H. P. Lovecraft er for eksempel kjent for å skildre lite, til ingenting, av det karakterene hans i fortellingene møter på, det er rett og slett så skummelt at det er umulig å beskrive med ord.

Samtidig er det mye jeg gjerne skulle visst mer om. Boken er på knappe 100 sider, og jeg syns mye av det som skjer blir kjapt flyttet til side, før vi ikke får noe mer forklaring eller utdyping utover i boken. Jeg er derimot redd for at jeg hadde gått fort lei dersom boken var veldig mye lenger, den er rett og slett ikke unik nok til å være interessant veldig lenge. For en voksen leser som er godt kjent med survival horror og apocalyptic horror sjangrene kan det bli tamt i lengden. Derimot fins det ikke så mange bøker i denne sjangeren på norsk, for yngre lesere, så jeg har full forståelse for at denne er populær blant målgruppen.

Alt i alt var dette en fantastisk god debutroman, og jeg unner Bjerkeland alle positive tilbakemeldinger hun har fått fra barn og unge. Ikke minst håper jeg på mer grøss fra Bjerkeland i fremtiden!

Same same, but different

Som sagt er det vanskelig for meg å ikke sammenligne disse bøkene etter å ha lest de så tett oppi hverandre, selv om det er tydelig at de har helt forskjellige temaer og handlinger. I begge fortellingene må barna, for det meste, klare seg selv. Til og med de voksne som hjelper dem har noe til felles, de er i begge bøkene eldre personer, og de kan være minst like utsatt som det barna er i disse situasjonene. Verken Agnes, Sindre eller bestefaren deres blir trodd når de prøver å snakke med noen av de andre voksne om hva som skjer, for hvem tror vel på en gjeng med unger og en gamling? Det er ikke noe nytt med barnebøker der barna løser mysteriene selv, langt ifra, men barnet inni meg setter alltid pris på når forfattere gjør barna til heltene. Også er det jo det åpenbare, at begge bøkene handler om monstre som befinner seg i skogen, selv om også monstrene er gjort på forskjellige måter i begge bøkene.

Til og med bokomslagene ligner på hverandre, de illustrerer begge en skog, med, det som kan se ut som, et monster i skyggene, enten det er med en faktisk skygge, eller lysende øyne. Ikke minst har de begge den enslige skoa på bokomslaget (veldig viktig)! 

Samtidig er det en del saker som skiller bøkene også. Mens Harpa lener seg mot venne- og kjærestedrama, utenforskap og tar smått opp problemer som alkoholiserte foreldre, skildrer Udyr et miljø som kan minne om krig, sult og katastrofehendelser. Jeg hadde to helt forskjellige opplevelser av de to bøkene, men begge bøkene ga meg den samme gode leseopplevelsen.

Begge bøkene er ekstremt godt skrevet, men, også her, på forskjellige måter. Harpa er mer leken og muntlig i språket, mens Udyr er mer seriøs. Dette passer veldig godt med tanke på handlingene i bøkene, Harpa er en litt mer leken bok i seg selv, og da passer det godt med et språk som reflekterer dette, mens handlingen i Udyr er mer seriøs og har behov for et mer seriøst språk i tillegg. Udyr kan til tider være litt over the top «blomstrete», men for det meste syns jeg bare det er fint. 

BEGGE bøkene får av meg (trommevirvel…) TERNINGKAST 5!

• Forfatter: A. Audhild. Solberg

• Tittel: Harpa

• Utgitt: 2019

• Forlag: Aschehoug

• Sidetall: 227

• Aldersgruppe: 9-12 år

• Emne: Folketro, venner, drama, kjærlighet, skog, monster